VERONICA I AFRIKA

I dag stod Heidi og jeg opp og hadde oss en liten times trening på treningsstudioet her på hotellet. Bortsett fra at jeg hadde så vondt pga solbrentheten at jeg nesten ble litt kvalm, var det digg å trene litt igjen. I titida gikk vi til Waterfront, et ganske så fasjonabelt strøk ute ved vannet.. Det var ca 4 km å gå, og der var det flotte hoteller, restauranter, shoppingsentere og markeder. Vi dro på aquariumet ?teo oceans?, hvor vi fikk se både hai, rokke, svære skilpadder og masse mer. Var der i et par timer kan jeg tenke meg. Jeg har jo vært i aquariet i Sydney før, som var en del større.. så been there, done that liksom. Neida. Var ålreit å se på fiskane. Var a det! Etter det spiste vi en god lunsj på en uterestaurant før vi rota oss bort på det største kjøpesenteret ever. Stappa fullt av merkebutikker som vi bare kan drømme om å gå inn i. Er nesten flaut å se inn vettu. Så vi traska litt i gangene der, før vi tusla tilbake mot hotellet. Var supervarmt. Omtrent alle er så solbrente at det gjør vondt å bevege på seg. Er bare Heidi som har sluppet litt billig unna. Men til gjengjeld har ho fått skille fra merkelappen til bikinitrusa!! Haha! Vi tok oss en dukkert i bassenget og slappa av litt i sola før vi igjen stelte oss til å gå ut å spise. Den dusjen var ite behagelig for å si det mildt. Det brenner nedover ryggen. Men nå har jeg kjøpt egen Aloe Vera, så nå skal det gå bra J I dag endte vi på en mexicansk restaurant. Og for no inni granskauen god mat!!! Vi spiste så masse at vi holdt på å sprekke hele gjengen. Vi fant ut at vi skal gå hit en annen kveld også. Skikkelig gjennomført mexicansk restaurant med masse sombreroer rundt omkring. Staselig. Det ble litt sein middag i dag så vi var ikke tilbake på hotellet før nærmere elleve. Da hadde noen av oss en liten julestund igjen, med Amalies jul. Dobbeltepisode til og med. For vi får ikke til å se hver dag. Men nå er vi ajour, og tida flyr som bare det. Om en uke er det julaften. Ganske rart å tenke på det, når vi sitter her nede. Bare en liten bekymringsmelding; Så på en eller annen kanal på tv?en her om dagen. Engelsk kanal, og ser at British Airways mest sannsynlig streiker fra 22. desember. Da kan jeg jo bare meddele at om de flyselskapene vi skal dra med slenger seg på bølgen, så legger ett stykk Veronica Martinsen seg ned på rullebanen i protest. (Jeg gjør selvfølgelig ikke det, men prøver å lage et reelt bilde av hvordan jeg vil føle det inni meg da.) Men mest sannsynlig så kommer jeg hjem til jul da, for å si det sånn!

Heidi våkna med sola i dag, og stod opp og tok seg en dusj midt i rommet, utenat jeg merka noenting. Ho vekte meg i halv åtte-tida, så var det min tur til å gå i glassburet. Vi har finni en fin løsning altså, har et lite skap å klamre oss til da, som skjuler deler av oss. Vi ser rett og slett ikke på dette som et problem. Lar oss ikke stoppe av den slags. Linda og Unni har visstnok en dusj som går enda lenger inn i rommet, og har ingen mulighet til å skjule seg. Det er spesielt!

Vi hadde tenkt å dra på stranda i dag, vi hadde hørt at det var 5 min å kjøre fra hotellet, men det viste seg jo at det ikke stemte, så det ble en god 20-minutters kjøretur i stedet for å ta beina fatt. Vi kom til en skikkelig surfestrand med digre bølger og en haug av surfere. Det er ikke feil! Men med dette, kommer da vinden. Og fordi det var litt halvoverskya i perioder også, så var det ikke direkt trøkkanes varme. Men vi fikk oss et bad i bølgene og fikk nok mer farge enn vi var klare over der og da! Var deilig, og det var herlig å ha sand mellom tærne igjen J Dro hjemover igjen i tretida, da begynte det å bli ganske kaldt faktisk, nesten storm, og da gikk vi rett og la oss ved bassenget på hotellet, for der var det vindstille og strålende sol! Lå der i noen timer og kosa oss veldig. Bestilte opp drikke fra baren, Linda tok seg en ferieøl, Martine og Unni hadde milkshake (De har et helt utrolig utvalg av milkshaker her! Farlig.), og Heidi og jeg hadde nypressa appelsinjuice! Det var luksus ved bassengkanten kan dere tro. Nå er vi skikkelig på ferie og nyter det for det det er verdt!

I kveldinga gikk vi ned til en restaurant som het Mama Afrika, veldig koselig sted med live-musikk og det hele. Spiste god mat her, og det fylte seg opp med folk etter hvert. Det er nemlig public holiday i morgen, så det er trøkk i byen. Etter maten, gikk vi inn på en Cubansk bar og sjekka trøkket der. Trance-musikken passa ikke direkte inn i omgivelsene, men jeg fikk smakt på cubansk øl og vi satt der en god stund. Så gikk vi til hotellet og satte oss litt i baren der. De er så dristige at i drikkemenyen sier de at de tør påsta at de har byens beste cappucino, så jeg tok sjansen, og den var jammen meg god også! Ble aldeles ikke skuffa. Fikk den servert i et skikkelig kult servce og jeg fikk en kjeks ved siden av, som jeg fikk litt julestemning av. Før vi skulle legge oss, ville Heidi og jeg sjekke doene som hotellet har å by på. Det er en opplevelse i seg selv for å si det sånn! Det er 5 doer, med 5 forskjellige temaer. Inne på den første doen er det to enorme bilder av en naken mann og en naken dame, og det henger håndkleer foran de stedene der sola aldri skinner. Heidi ville selvfølgelig sjekke hva mannen hadde å by på, og da ho rørte håndkleet gikk det en alarm over døra med rødt lys og det hele! Vi holdt på å le oss i hjel. Der er det bare å holde fingra av fatet! Haha. På en annen do er det ikk no særlig å gå inn for de med sceneskrekk, der er nemlig veggen foran deg laget som en kinosal, og resten av rommet er i speil! Det er dødsmorsomt.

Vi sover som prinsesser i senga vår! Helt fantastisk, masse gode puter og til og med dyne! Ulempen i kveld er at jeg er så solbrent at jeg tror jeg stryker med. Ryggen min ser ikke ut. Så det kan bli en smertefull opplevelse. Heldigvis har Heidi litt Aloe Vera å låne meg ;) Sånn er det vettu, med en gang en ser strand og sol er det bare å kline på med faktor. Sånn jeg ser ut nå ser det ut som om jeg har sola meg gjennom et forstørrelsesglass med faktor 2.

Mamma og pappa: Jeg har ikke noe telefondekning nå.. For må kjøpe nytt abonnement her nede, og det gidder jeg ikke de siste dagene. Skal ta i bruk den norske på slutten!

Vi stod opp halv syv i dag i håp om å få nøklene våre kjappest mulig. Vi tok en siste meget forfriskende dusj og fikk heldigvis nøklene etterpå. Så fikk vi tilgang til klærna vi hadde lagt igjen før vi dro, og fikk pakka ordentlig. Klokka halv ni var det tid for sluttevaluering. Da var det oss fem, Bruce, og tre andre damer fra administrasjonen. Så måtte vi fortelle om hva vi hadde opplevd og hvordan vi hadde hatt det og sånn. På engelsk. Lite flaut. Men jeg klarte faktisk å si noe fornuftig tror jeg, så det gikk bra. Var ikke så ille som jeg hadde frykta! Vi fikk papirene våre signert av Bruce, Heidi og jeg hadde evaluert hverandre, og blir veldig gode sykepleiere i følge de arka! Haha.

Vi spiste den siste lunsjen her før vi ble kjørt til flyplassen klokka to. Flyet gikk ikke før halv seks, så hadde noen timers venting her. Men vi var såpass gira på å komme oss ut fra Botswana at tida gikk ganske fort. Flyturen fra Gaborone til Johannesburg tok under en time. Og vi fikk ganske dårlig tid på flyplassen der. Den er for det første innmari stor, og vi måtte skifte fra internasjonale til innenlandsreise, så måtte jo da sende bagasjen om igjen. Stress. Men vi rakk det, og den siste flyturen tok ca to timer. Fikk god mat og koste oss fælt. Feriemodusen siger innover oss.

Nå kommer det morsomme. Vi har da booka oss inn på et hotell som heter Fire and Ice. Det vi ikke tenkte på, er at verden har blitts å syk, at man må sjekke hvor dusjene er plassert før man booker. Det har nemlig blitt så fancy eller hva man skal si, at ting ikke blir funksjonelt lenger. Dusjene er altså plassert en meter fra senga. JA, den er midt i soverommet!!! Og den er av gjennomsiktig glass for å si det sånn. Vi ler oss i hjel og er meget glade vi er godt kjent nå, og at privatlivet fra før av er lagt igjen hjemme. Det er et helt overmoderne hotell med temaheiser, og spreke farger overalt. Sjekk det gjerne ut på nettet og få dere en god latter! Da vi kom til hotellet, ble vi møtt av en eller annen vakt som sa han skulle hente noen traller til sekkene våre, det tok litt tid, men etter noen øyeblikk kommer tre svære mannfolk ut døra som tar sekkene på ryggen! Haha, da lo vi godt. Flaut var det og, akkurat som at vi ikke kunne bært de inn selv.

Sålangt er inntrykket av stedet meget bra Hotellet er helt vilt, og vi har mye å le av :D.Vi er spente på å sjekke ut området og byen, og er klare for at dette skal bli en bra uke! Vi skal nok overleve dette også, i og med at vi overlevde turen opp til Kasane på kveldstid. Vi har fått hørt i ettertid at det er livsfarlig, og at vi kunne blitt angrepet av de elefantene. Så skolen har rett og slett satt livene våre på spill. Det siste vertene på lodgen sa til oss før vi dro, var at de var glad vi kom levende opp. Så der fikk vi den!

Sees om en uke folkens :D Kan nesten ikke vente.

Martine og jeg starta den siste dagen på den flotte lodgen, med en skikkelig søndags-/lucia-frokost. Da snakker vi müsli, frukt og yoghurt, egg og bacon, hjemmebakt brød og pålegg og ikke minst fantastisk god nytrakta kaffe! Det var en nytelse, og ikke minst verdt penga. Vi skulle dra fra lodgen ca klokka ett, så før det fikk vi tid til litt soling ved bassenget før vi måtte pakke sammen og dra. Vi ble kjørt i safaribil den ti minutters lange turen til flyplassen. Jeg tror jeg kan si at det definitivt er en av verdens minste flyplasser! Er nesten latterlig. Men vi brukte ikke så mye tid der heldigvis. Vi kom oss relativt kjapt inn i propellflyet vårt som frakta oss trygt til Gaborone igjen. Da vi gikk av flyet, var det en traktor med henger som henta bagasjen vår til stedet vi kunne hente den. Og ikke tro at det kommer på noe rullebånd, neida, vi må fysisk gå ut og bære den inn. Haha. Vi ble henta av noen på skolen, og turen tok en time. Da vi ankom skolen møtte vi det problemet jeg nok har frykta litt i skjul. Den smarte personen som har ansvar for nøklene våre er selvfølgelig ikke der. Verden ble satt i gang. Martine og Heidi brukte faktisk alt vi hadde av redsaper, for å nevne noe; Saks, kniv og neglfil. Skrudde først av håndtaket, deretter gjorde de alt for å dirke opp den døra. Men vi måtte gi opp. Bruce kom etter hvert, han var egentlgi ganske sinna på oss fordi vi ikke hadde tatt kontakt da vi vari Francistown, men vi har jo sliti med mobilene våre, og han har ikke fått tak i oss heller, så han hadde vært litt bekymra. Men han roa seg heldigvis etter hvert. Frustrasjonen gikk vel heller på at vi faktisk ikke kom inn på romma våre. Og det ordna seg heller ikke, så vi ble plassert på to tomme, DRITTSKITNE rom. Det var sykt ekkelt. Vi fikk låne ett laken hver av noen av damene som er igjen på skolen. Det var det. Så jeg må innrømme at hjemlengselen var stor. Merker at jeg blir litt lei av alle problemene og at det skal bli godt å komme seg videre. Være litt på egenhånd og ikke være så avhengig av andre. Vi fikk være med på grillings hos Kate før vi tok kvelden. Til og med Heidi spiste litt kjøtt. Var veldig god mat! Hadde det ikke vært for at vi var slitne, trøtte og frustererte hadde det kanskje blitt enda koseligere. Men for all del, det var en fin avslutning!

Jeg pleier å lese for Heidi fra julemysteriet hver kveld, men ikveld måtte jeg rett og slett si at jeg ikke klarte å lese. For jeg var litt sinna og sur inni meg. Sånn er jeg, husker det fra da jeg var liten og leste for Bettina på senga.. Hvis jeg ikke var helt i humør, så gikk det ikke å lese. Første gangen jeg har følt det sånn. Menmen. Jeg sovna nå etter hvert og overlevde denne dagen og, etter en oppmuntringsmelding fra mamma J

Jeg har den glede å informere om at vi har funnet at det er trådløst nett her vi bor nå, på The Garden Lodge. Så nå har jeg altså lagt ut alle de forsømte innlegga som har ligget og venta så lenge. Så for å få en mening ut av alt dette, for ikke å snakke om kontinuitet, bør dere scrolle ned til 29. november for å starte fra begynnelsen av. Så, har dere god tid. Kos dere! Og i tilfelle dere har lagt av dere vanen med å kikke innom her minst en gang om dagen; Legg den til dere igjen!!!

Nå har vi endelig ferie!! Den endelige beskjeden om når vi skulle dra fra Francistown kom til slutt, og etter litt diskusjon rundt priser innad i gruppa, endte vi med den dyreste, men kanskje den beste i forhold til utnyttelse av tid, nemlig å leie en taxi onsdag ettermiddag. Dermed slapp vi å miste halve torsdagen. Onsdagen foreløp ved at vi faktisk fikk være på operasjonssalen, og vi fikk med oss en nyresteinsoperasjon. Var spennende, og en myk avslutning på en lang praksisperiode J I og med at de ikke tar planlagte operasjoner i desember, kun akutte, tok vi en tidlig dag og dro hjem til lunsj, og ble der. Vi fikk pakka sakene våre, og vi holdt kasteseremoni med de grusomme skoene våre. Men da vaskedamene så at vi skulel kaste de utgåtte skoa, gikk de av skaftet og skulle ha de. Så sånn ble det, og ikke nok med det. De kom inn på rommet vårt og rappa med seg alt de kunne. De fikk håndklær og tomflasker og bøtter og såpe. De var helt over seg av glede. Vi satt bare å måpte. Har aldri sett på makan. Martine fortalte at de fysisk hadde gått ned i søplekassa hennes og fiska opp en g-streng som ho skulle kaste. Den skulle de ha vettu. ALT skal de ha. Det er helt utrolig. Vi kan kanskje synes at det er helt forferdelig, og mene at de er griske. Men når vi tenker litt etter, så kan det faktisk hende at de har såpass lite at det faktisk betyr noe for dem og få en tom bøtte. Det er merkelig.

Vi kom oss av gårde klokka halv fem, presis. Det er ikke verst bare det, fortjener nesten en premie! Vi stua oss inn i en bil, lik den vi kjørte opp til Francistown med, bare at her fantes det ikke beinplass. Jeg hadde knærne godt planta i setet foran meg liksom. Og jeg har korte bein altså! Og det er jo en ting. Men disse bilene har ryggstøtter som bare går til midt oppå ryggen, og er i 90 grader. Så kan tro vi gleda oss til en 5-6-7 timers tur. For å ha sagt det, var ikke rumpa mi flat før vi dro derfra, så er den det nå! Vi kjørte i ett strekk. Fra halv fem til klokka elleve satt vi der. På veien hadde vi kontakt med stedet vi skulle sove på, og de mente at det var farlig å kjøre den veien så seint. Og de stengte klokka elleve, og etter deres beregninger hadde vi ikke vært der før i tolvtida. Så det var litt spenning på veien. Men siden sjåføren vår mente vi rakk det, så stola vi på det. Det var en utrolig spennende tur. Det er snakk om veier som er langt i fra ferdige. Mange steder bare grus, så det var bare flaks vi ikke dro på oss tarmslyng eller det som verre er. Uansett, på denne turen så vi våre første elefanter! Plutselig, midt i ødemarka, under en stjernehimmel jeg aldri har sett maken til, med lyn som hagla rundt oss, og med julemusikk på ørene, så jeg et par store ører blafre til venstre i veikanten. Og jammen meg var det en gedigen elefant som kom ruslende mot oss. Det var ekstase i bilen da vi fant ut at resten av veien skulle vi møte mange flere. En haug med elefanter langs hovedveien. Støtt og stadig så vi konturene av digre beist. Afrikafølelsen var på topp hvertfall! Flere av jentene så også et kattedyr langs veien som mest sannsynlig var en løve. Det er stas vettu.

Presis klokka 23.00, etter ?guiding? fra noen kanakkas pære fulle afrikanske jenter, ankom vi The Garden Lodge. En mann hadde ventet oppe på oss, og fulgte oss til der vi skulle bo. Det kunne ikke blitt bedre. Det var så utrolig flott! Flotte, møblerte rom, med en herlig dusj og to uhyre deilige senger omgitt av myggnetting. Vi var i himmelen! Det var som en drøm å legge seg i den senga etter en biltur som satt godt i både urinblære og rumpeballer. Heidi og jeg deler et dobbeltrom, mens de tre andre har et rom med hems. Flotte rom begge to. Eneste minuset, er at her skal man være nære og kjære for å si det mildt. Dør inn til do er nemlig bannlyst. Helt åpent er det. Godt vi har gått på do sammen i 5 uker allerede!

Natta ble like god som forventa. Og da vi våkna til sol og en utsikt fra verandaen, hvor man ser utover en nydelig hage og ned til vannet, var det nesten for godt til å være sant! Vi fikk oss en god og varm dusj (Noe som har vært utelukket den siste uka), så satt vi oss på verandaen og spiste frokost. I STILLHET. De andre jentene kom ned etter hvert også, og vi drakk kaffe og hadde en riktig så koselig morgenstund. Klokka ni dro vi på safari. Vi satte oss i en safaribil, og kjørte et stykke på hovedveien, før vi svingte av til hovedinngangen til Chobe National Park. Det skulle vise seg å bli en fantastisk dag. Da vi kjørte inn i parken, i det fine og varme været kom det ene dyret etter det andre. Først så vi noe som heter Kudu. Hadde det ikke vært for at jeg vet vi er i afrika, hadde jeg tippet elg da jeg så dyret. Dere kan jo google det. Deretter fulgte både bøfler, impalaer, antiloper, elefanter, giraffer, flodhester, villsvin og til og med en leopard. Det var så moro. Jeg unner alle å oppleve en sånn tur! Det var helt fantastisk. Utrolig natur, og ikke minst fantastiske dyr. Vi kjørte både langs elvebredden og mer inn i skogen. Er vanskelig å beskrive denne opplevelsen med ord, dere får se bilder når jeg kommer hjem. En opplevelse for livet var det i allefall! Vi fikk også en strekk på beina, på et ?stretch point?, et sted de har laga for rastestopp. Der fikk vi drikke og tatt noen bilder. Turen varte nemlig i nesten 4 timer J

Da vi kom tilbake, la vi oss rett og slett ved bassengkanten, for joda, det er et basseng her. Luksus på høyt nivå. En spennende opplevelse i forbindelse med at jeg skulle legge fra puter vi kunne ligge på, var at det var en skorpion på puta. Den fikk Unni en av de ansatte til å komme å ta. Og da dro de på seg en grytehanske, altså sånn hanske man bruker i stedet for gryteklut, og skvisa den og tok av halen. Da vi spurte om den var farlig, sa ho ja og at det gjør veldig vondt å bli angrepet av den. Haha, angrepet. Hvertfall å bli bitt, stukket, eller klypt eller hva den gjør. Men da den var fjerna la vi oss godt til rett og fikk oss ca en times sol pluss et bad, før det bar avgårde på båt-cruice. Ikke verst med to safarier på en dag. På vei ned til båten stod det ei dame og serverte kaffe og banankake. Det er så innmari koselig her. Og den kaffen er det beste jeg har smakt på lenge. Skikkelig god hjemmelaga kaffe. Da vi satte oss i båten, skulle det ikke mange meterne til før vi kjørte forbi noen flodhester. Guiden vår starta da turen med å fortelle at det var viktig å holde avstand fra de med båten, for når de dukker under kan en ikke vite hvor de blir av, og de er truende til å velte båten. Evt slå hull i den så den synker. Så det var jo veldig betryggende. Det er nemlig ikke få flodhester her. Det kryr! Og vi fikk litt dårlig vær, det regna, lynte og tordna, og da liker de seg veldig godt disse rare dyra, så det myldra jo. Kan tro jeg var nervøs. Vi fikk sett både elefanter, krokodiller, og flodhester på veldig nært hold. Og jeg må vel fortelle om en episode som gjorde at både min og Lindas puls steg til over middels av det som er behagelig. Vi stod å så på en krokodille. Den var en meter i fra oss, rundt omkring svømmer flodhester og de er også oppå øyene som er rundt i vannet (Dette må sees i bilder). Dermed får vi motorproblemer. Han sleit skikkelig med å starte og surra rundt en god stund. Fytti inni granskauen så redd jeg var. Der satt vi, og var i fare for å strande med gærne dyr rundt oss, og kom oss ikke av flekken. Jeg blir skjelven bare av å skrive om det. Da måtte Linda ha seg en øl. Det fikk vi nemlig fra kjølebagen som han hadde med. Jeg fikk en smarties-pakke av Heidi, for ho har funnet ut at når jeg blir nervøs, så er det bare til å gi meg noe å spise, så går det bedre. Jeg kan dessverre ikke si at det hjalp noe sånn veldig, men vi kom oss hvertfall løs fra denne gjørmebunnen, som vi tror var grunnen til problemet. På samme tidspunkt begynte det å bli temmlig svart rundt på himmelen, og det lynte godt. Og i og med at jeg har vokst opp i den tro, at det farligste stedet å være på når det lyner, er i båt, og at dette var en blikkboks av en båt, så prøvde jeg å si at vi kanskje bare skulle ta turen hjem. Men han fikk jo ikke med seg det selvfølgelig, og turen skulle vise seg å vare i 2 timer etter dette. Vi slapp unna det verste været helt fram til hjemturen. Da høljeregna det, og det blåste og vi kjørte fort. Var frosne da vi var framme for å si det sånn. Frosne, men jeg var også lykkelig for at jeg var i live. Må jo nevne at vi på denne turen fikk sett både elefanter og aper og impalaer igjen, mye nærmere enn i safaribilen. Så det var en opplevelse dette også. Litt dramatisk til tider, men vel verdt penga. Vi var også på Namibia-siden et øyeblikk. Kuli.

Vi fikk oss en god varm dusj på rommet, før vi tok en tur på en resturant kalt The Old House. Masse hvite mennesker på et trivelig sted med god mat til hyggelige priser J 2 min og gå fra lodgen vår. (Her er det nemlig veldig dyrt). Selv om det var innmari mye insekter der, kosa vi oss med maten og det var til og med et digert juletre på plass. Det hjelper på stemninga. Det var til og med pynta med kuler og sånt.?

Da vi kom tilbake til rommet, hadde vi fått en god natt-sjokolade på putene våre. Noe så sjarmerende! Og de hadde trekt ned myggnettet rundt senga vår og alt. Før vi tok kvelden samla vi oss alle nede hos oss, og så to episoder av Amalies Jul. Det er et voldsomt uvær ute, masse regn og torden, og vi håper det går over i løpet av natta, for i morgen skal vi til Victoria Falls.

Første dag på intensiven. 4 pasienter, så vi sprang ikke akkurat beina av oss. Men vi har fått sett litt spennende ting da. Den ene pasienten møtte vi på akutten i forigårs, han hadde prøvd å ta livet sitt med oreganofosfat eller ett eller annet. Hvertfall noe de bruker til dyr. Han hadde kommet seg hvertfall, men var fortsatt forvirra. Og han ga uttryk for at han ikke var så interessert i å leve mer, og spurte om vi hadde noe han kunne kutte seg med. Så det er et ganske tragisk tilfelle. Årsaken var at bestemora ikke vil fortelle hvor hans biologiske far er, utifra papirene. Det var også en annen pasient, som hadde stupt og truffet bunnen og dermed ødelagt noe i ryggsøylen så han ikke kan røre på noen kroppsdeler. Hos han fikk vi se skifting av trakeostomien, som han puster gjennom nede på halsen. Det var en ege fra Cuba, som Martine snakka spansk med som var lege på avdelinga. Han virka veldig flink og interessert i jobben sin. Han var veldig begeistra for Martine og var overimponert over hennes flytende spansk. Så det var jo litt artig.

Det har vært et fryktelig vær i dag, torden og pøsregn i perioder. Vi håper det regner fra seg nå, så det blir bra til helga. Vi har vært og snakka med kontakten vår her, og prøver å ordne transport til Kasane. Men det er ikke bare bare, så kan hende vi må ta buss tidlig torsdags morgen, i stedet for i morgen ettermiddag. Det er litt dumt i og med at vi mister en halv dag, men er grenser for hvor dyrt vi er interessert i å betale. Etter praten med han, dro vi til byen og jentene skulle hente kjolene sine. Heidi sin satt som et skudd og var utrolig fin, men Martine sin var dessverre ikke helt som bestilt. Mye som måtte rettes på, så vi håper de klarer å få fiksa det til i morgen formiddag.

Til middag i dag fikk vi pølser og pasta! Det var ikke så verst faktisk. Martine og Unni hadde kjøpt seg en sånn rund frukt, som jeg fikk smake på på klinikken, og vi hadde ganske mye moro med denne rare frukten etter middag. Nå sitter vi og er usikre på om vi skal pakke eller ikke, for han kontakten vår får ikke fingern ut til å ringe oss og fortelle hvordan transporten blir. Men vi har jo blitt så tålmodige med tida her nede, at vi skal overleve dette også J

I dag skulle Martine, Unni og jeg vente på resultatene fra Swab-testen, så vi var bare innom akutten at vi kom senere. Så vi benka oss utforbi klinikk-området, hvord et var smekkfullt med masse mennesker! Intet mindre enn 4 timer venta vi der, på å få resultatene som selvfølgelig var ok. Jeg halvsov en god del og snikleste litt fra boka til både Martine og Unni. Lesehesten Martine leste vel en halv bok kan jeg tenke meg.

Vi hadde bare 3 kvarter igjen til pause da vi var ferdige med å vente og å få resultater, så vi tok oss den frihet at vi tok tidlig pause. Jeg fikk vaska håndkleet mitt og vi sola oss i den steikvarme sola. Så klokka halv to gikk vi til avdelingen, vi hadde inntrykk av at det hadde vært ganske mye action der i dag, så var nok feil dag å være borte på.. Men vi fikk inn en pasient, som hadde tatt overdose. 4,8 g Paracet, et brett med p-piller og noe annet rart pulver. Vi fikk litt ansvar for å ta vitale tegn og snakke med ho, og Martine tok kontrollen, flink som ho er. Vi fikk skrevet ned på registreringsarket og sånn, som en sykepleier seinere klarte å rote bort. Én time tok det, før dette hastetilfellet fikk behandling. Da fikk ho veneflon og væske, og ho fikk lagt ned en nesesonde hvor vi kjørte ned 1,5 l væske og ho ble aspirert. Ho var stabil da vi gikk derfra hvertfall. Spennende var det hvertfall.

Det begynte selvfølgelig å regne da vi var på avdelingen, så jeg skulle jo rett hjem og ta inn håndkleet mitt. Tror du for søttern ikke noen hadde tatt det da??? Jeg holdt på å klikke i vinkel, som om jeg ikke har en smule aggresjon i forhold til dette stedet allerede. Menmen, var jo ikke noe å gjøre med det, hadde ett til, som jeg ikke har brukt enda, som jeg kjøpte i Gaborone. Så etter joggeturen, da jeg skulle dusje, måtte jeg jo ta til takke med det. Selvfølgelig er det mørkeblått, så det smitta jo av, kunne likesågodt blåst i å dusje, for var jo full av blå nupper etterpå. Passe forbannet for å si det mildt. Men i samme øyeblikk hører jeg fra gangen; Verri! Håndkleet er tilbake! Da har Heidi observert håndkleet mitt på snora, så konklusjonen er da, at noen i fortvilelsen over regnet som kom, bare har kasta med seg feil håndkleet. Så jeg tar tilbake alt det stygge jeg har sagt om en evt gjerningsperson. Ordner seg for snille jenter som mamma pleier å si.

Nå spørs det da, om vi får fint vær til helga. Er jo typisk at det blir regn, nå som vi for andre gang skal prøve oss på safaritur. Time will show! Blir sikkert bra uansett J To dager igjen i praksis nå. Intensiven står for tur.

Da vi kom på avdelinga i dag, virka det som om det skulle bli like rolig som i går, men plutselig hørte vi babyskrik fra et rom borti gangen, da var det en baby som hadde blitt tatt med keisersnitt. Vi gikk selvfølgelig inn der og der lå det en liten bylt under varmelampa. Var der inne med den kjempelenge, helt til ei dame kom og spurte hvorfor vi ikke var borte på avdelinga, for det var mange som skulle føde. Vi bare, jøss, og gikk bort, og der lå de på rekke og rad, sprekkeferdige hele gjengen. Så i dag har jeg altså vært med på min første vanlige fødsel. Det var ganske spesielt, men begynte ikke å grine altså, det var litt for brutalt og masse styr. Vi var seriøst 14 personer i rommet hvor ho lå og fødte. Helt vilt. Og de fleste av damene som fødte, var ganske likegyldige til barna sine. Og det er ikke som i Norge, hvor barnet blir lagt opp på morens bryst. Her får de så vidt sett ungen før den blir tatt med til måling og veiiing osv. Heller ingen fedre var å se.

Etter den første fødselen, ble vi med på morkakeundersøkelse med jordmorstudentene. Og under hele greia, lå ho som akkurat hadde født fortsatt på senga i det samme rommet. Veldig spesielt.. Velvel. Jeg har både holdt og fått veid en nyfødt baby i dag. Det var koselig. Bitteliten! Det var også en ting som ikke var så koselig i dag. Det var ei dame som lå i en seng, og der fikk vi beskjed om at babyen i magen var død fordi det ikke var mer fostervann. Det har sikkert gått hull på morkaka eller noe. Og i tillegg hadde dama en Hb på 3. Den skal normalt være ca mellom 11 og 16. Enda så var ikke legene sikre på om de skulle operere. Fint opplegg. Der lå ho sammen med alle mødrene som akkurat har født. Ho fikk etter langt om lenge hvertfal fått blodtransfusjon da, så ho holdt seg i live.

Under en av fødselene opplevde jeg for første gang å bli litt dårlig rett og slett. Ungen hadde kommet ut og plutselig kjente jeg at jeg ble litt småkvalm, så trakk meg pent tilbake og tok meg litt vann. Var nok alle de rare luktene, og varmen som forårsaka det. Det er helt utrolig varmt der nemlig. For de har på varmeovner. Så ingen fare for at de nyfødte skal fryse her.  Vi har funnet ut at 14 babyer har kommet til verden på vakta vår i dag! Det er ikke verst altså. Det ble babyboom allikevel, så mørkt som det så ut. Har ikke vært med på alle altså, men har jo sett massevis av nurk J

I dag har jeg både vært trøtt og fysen. Sov både i pausen og på ettermiddagen. I tillegg har jeg hatt et behov for å ha noe i munnen konstant. Håper ikke det fortsetter sånn. Da kommer det ikke til å se ut som om jeg har vært i Afrika for å si det sånn. Men vi jogga igjen i dag da. Har en grei runde rundt området her også. Nå er det siste innspurt før ferien vår, som vi gleder oss veldig masse til!

Til middag i dag var det lever og macaroni. Var greit. Spiste mest macaroni for å si det sånn. Det ble så mye leversnakk, at jeg ble fryktelig klar over hva det var jeg spiste. Og da ble det litt ekkelt. Er ikke overbegeistra for det fra føra heller, men den skal de ha. Det er noe nytt på menyen hvertfall! Det har jo vært grusomt ensformig. Men nå er det bare en uke igjen med denne maten.

I dag har vi vært på tur i 4 uker. Om 2 og en halv er vi hjemme igjen!

I dag møtte vi Kate på sykehuset kl 08.30, og vi fikk så vidt møte han som skal ha ansvaret for oss her oppe. Virka som en ålreit fyr. Deretter ble vi vist rundt på de avdelingene vi skulle være på, i denne omgang ville det si føden og akutten. Var bare innom og sa hei, så satte vi oss i kø for en Swab-test. Vet ikke om det skrives sånn, men det er hvertfall en test som skal sjekke at vi ikke har MRSA i kroppen. Multiresistent stafylicoccus aureus tror jeg det betyr, ikke no særlig å ha det hvertfall. Må ta den testen for å få lov til å være på intensiven. Vi satt en god stund i køen, og når vi først fikk komme inn, gikk vi i samla flokk, og måtte ta prøvene på hverandre. Er ikke hver dag en får grafse på hverandres mandler med en vattpinne. Så ble jo litt moro ut av det :P Svaret på prøvene får vi på fredag. Vi gikk å leverte disse på lab?en, så gikk vi til avdelingene våre. Unni, Martine og jeg gikk til føden, mens Linda og Heidi gikk til akutten. På føden var det dessverre ingen babyer som ville se dagens lys i dag, så vi har egentlig sitti i en stol hele dagen, og bare prata med de ansatte som heller ikke hadde stort å gjøre. De spiste scones og drakk te og brus. Skal ikke stå på kosen på den avdelinga for å si det sånn! Men, vi håper nå på en litt mer produktiv dag i morgen. På akutten har Heidi tatt en haug med blodsukker, og da må dere ikke tro at de bruker sånne nåler som hjemme, neida, her bruker vi en kanyle og stikker med den, med egen håndkraft. Ho hadde fått gå med en 3. Årsstudent som var veldig ålreit. Linda hadde ikke fått gjort så mye, ho hadde mest snakka med ei dame som kunne tipse oss om steder og bo i Kasaneområdet vi skal til neste uke.

Da vi kom hjem fra jobb, dro vi en tur til byen, hvor Heidi og Martine fikk bestilt hver sin skreddersydde penkjole. Vi satser på at de blir fine! Jeg klarer ikke bestemme meg så fort, vet ikke helt hva jeg vil ha og blir bare stressa når folk sitter og venter, så dropper det i denne omgang. Vi kom oss på en nettcafé også, men da jeg skulle laste opp bloggene, kom det bare masse rare tegn, så det gikk jo dessverre ikke. Vi fikk også handla litt, og tatt en kaffe på en koselig café. Vi rakk akkurat hjem til middagen, og hadde til og med kjøpt oss bestikk med prinsessmotiv, og jammen meg fikk vi fisk for første gang! Fisk og bønner. Kanskje ikke den mest ønskelige kombinasjonen, men du så godt det var! Før sengetid hadde vi vår faste adventsstund med begge julekalenderene på skjermen. Fint tiltak det der altså. I morgen begynner vi tidlig, så håper ikke naboene spiller så høyt at jeg ligger og rister i senga pga bassen. Eller vent, kan jo kanskje bli dysset i søvn av det. Jaja, som de sier; Det er aldri så gæærnt at det ikke er godt for no!

Om 20 dager er jeg hjemme igjen :D

I dag skulle vi liksom sove lenge. Skulle ikke møte Kate før 09.00. Klokka 06.30, våkna jeg av dette forferdelige bråket av musikk fra alle bauer og kanter. Det er rett og slett ikke hyggelig å bli vekket sånn etter kun 5 timers søvn. Men så klarte jeg å tenke på at det er første desember, sang en liten strofe fra Amalies jul, og følte et snev av glede før det fort gikk over igjen. I halv åtte-åttetida, da studentene går til sykehuset roa det seg ned her, og jeg plugga i iPoden og fikk sovet littegranne lenger. Fikk spist litt frokost på rommet, kjenner at jeg ikke har tenkt til å begynne på den heslige grøten igjen. Sorrry mac. Så knekkebrød og ost på rommet holder lenge. Vi gikk til Laundry-rommet og skaffa oss sengeklær. Måtte kvittere og greier, så her var det opplegg. Tok oss en runde og kikka litt og mens vi venta på Kate. Fikk selvfølgelig melding fra ho klokka ni om at ho var der ?shortly?, og at ho fortsatt venta på sjåføren.

Halv ti møtte vi Kate. Snakket med noen fra administrasjonen her, fikk ikke med meg hvilken stilling ho hadde, men det var ikke høyeste hold hvertfall. Ho viste oss litt rundt, datarommet for eksempel. Var lite gledelig at de kunne meddele at de har problemer med internett L Fikk sett spisesalen og fått matkuponger som vi trenger til hvert måltid. Fikk en liten rundtur på sykehuset og bestemte at avdelingene vi skal innom her er: Akutten, intensiven og føden. Så tror dette blir veldig spennende! Nå skal vi jobbe 8 dager i strekk, så blir nok masse inntrykk å fordøye.

Etter sykehusrunden, dro vi inn til byen. De viste oss litt forskjellige shoppingsentere, for nå er vi i byen. Molepolole er en landsby, francictrown er en by! Masse butikker og litt mer sivilisert om man kan si det sånn. Og ikke minst større. Men heldigvis så er det gåavstand til der vi bor. Det er vi fornøyde med. Vi ble i byen en god stund. Spiste pizza til lunsj, fikk gått på en internettcafé og bestilt dyre flybilletter til Sør-Afrika, også fikk vi handla inn litt vann og jeg fikk kjøpt nytt kontantkort til mobilen. Penga flyr. Snakka med mamma i går, noe som var veldig koselig. Jeg må innrømme at i dag har jeg litt hjemlengsel. Siden det er 1. Desember. Snakka med Bettina og ho hadde kjøpt seg clementiner, pepperkaker og julebrus. Stas og sitte her med det trøtte vannet og eplene mine da. Men vi skal hvertfall se på Amalies jul og Skomakergata ikveld da. Så da hjelper det litt.

Etter byturen lå vi lenge og slappa av på senga, med musikk og bøker. Tok oss en runde for å finne en joggeløype her, og det var en grei runde rundt området her. Vi snakka med en mann fra skolen som sa at vi måtte passe oss for de som raner og slår folk. Trygt. Men vi passer på oss selv vettu. Har vi klart oss i 4 uker, skal vi klare de 2 siste. Bank i bordet. Noen av jentene gikk til middagen. Det var ikke akkurat den mest positive opplevelsen sålangt, de hadde ikke gafler og låne oss, og de fikk kjeft når de ikke valgte å ta imot kjøtt. Sånt blir man irritert av. Men håper det bedrer seg, og vi skal kjøpe gafler i morgen.

På kvelden skulle vi se på julekalenderene våre, men tror dere ikke strømmen gikk da? Joda, og den var borte i godt og vel en time. Stakkars Martine stod i dusjen midt under bruddet og måtte føle seg fram ut derfra. Bare så vidt ho hadde fått ut såpa av den kalde og svake dusjstrålen. Bekmørkt var det. Men vi var ved godt mot, tente et adventslys, hørte på julemusikk og sang inne på rommet til Martine og Unni. Det eneste positive ved strømbruddet var at da har ikke folka her strøm til anlegga sine, så er forholdsvis rolig. Unni hadde litt strøm igjen på dataen, så vi bestemte oss for å se en episode av Amalies jul, så langt strømmen rakk, så vi fikk introen. Koselig bare det. Så gikk vi hvert til vårt. Plutselig så kom strømmen tilbake og vi fikk heldigvis sett resten av episoden og også Skomakergata. Så da var det greit allikevel J Tok en dusj før vi la oss, og da hadde jeg høytlesning for Heidi fra Julemysterie. Er det jul, så er det jul!

Jeg refererer til blogginnlegg: fra 28.11:

1.      Denne sjokoladen vi hadde så lyst på på vei hjem på lørdag, var pga mangelen på kake i bryllupet. For når man regner med at man skal få kake, så blir man så.. fysen!

2.      Rettelse: Jeg har kommet i skade for å feilsitere min romkamerat. Da Heidi oppdaga monsteredderkoppen på veggen den skrekkens morgen, utbrøyt hun ikke: ?Å Herregud?. Hun sa: ?Å Gurimeg?. Så har vi det på det rene.

Dagens tekst:

Mandag var dagen for avreise til Francistown. Det ligger 500 km nordover i landet, og beskjeden vi hadde fått, var at de regna med avreise mellom åtte og ni på morgenen. Vi stod opp tidlig, var ferdigpakka fra kvelden før, fikk sagt hade til jentene vi har blitt kjent med, ga en gave til kjøkkenpersonalet og vaskedama, også satte vi oss for å vente.Og det varte og det rakk. Der satt vi. Tiltaksløse på sengene våre, uten noe å ta seg til. Gjett hvor lenge vi venta? Intet mindre en 4 TIMER!! Klokka tolv kom vi oss av gårde til slutt. Da kan dere tro det var en del stygge ord, mye frustrasjon og sinne som var tilbakelagt. Vi vet at vi må regne med venting her, det har vi erfart mang en gang, men ett sted går liksom grensa.

Vel, vi kom oss av gårde, stoppa i Gaborone for å ordne noe flybillettstyr til Sør-Afrika, men vi fikk ikke ordna det, så var egentlig bortkasta tid. Fikk kjøpt oss noen boller da. For egentlig skulle vi få lunsj på veien, men i og med at klokka allerede var 13.00 eller mer, og vi ikke hadde kommet oss lenger enn Gaborone, så litt å gå på i magen var nødvendig. Jeg fikk også kommet meg på do på en KFC-restaurant. Det var itt morsomt. For som kjent, er det jo ikke dopapir på ett eneste offentlig toalett. Så der stod jeg da uten noen ting og måtte bruke kreativiteten. Så jeg gikk ut fra do igjen, og gikk bort til en restaurantgjest og spurte høflig om ho skulle bruke servietten som lå og skrek til meg på brettet hennes. Jeg fikk ta den, og doturen ble redda J Må man, så må man.

Kjøreturen var jo spennende i seg selv, med en minibuss, om det kan kalles det, uten sikkerhetsbelter, ca 150 kg bagasje rett bak oss, og en fartsgrense på 120 km/t. Når sjåføren da prater og ser mer på dama i passasjersetet en på veien, så blir en fort litt nervøs altså. Men vi prøvde å konsentrere oss om andre ting, som å lese og å høre på julemusikk. Og vi kom hele fram. Fikk oss ?lunsjen? vår også, bare at den var klokka 17.00. Vi ankom skolen i nitida om jeg ikke husker helt feil. Og det var et hyggelig syn som møtte oss. Dette er et skikkelig universitet. Stort, flott og mye nyere. Rommene våre var også en oppgradering fra molepolole. Størrelsen er lik, men fordelene er strømuttak på rommet, vifte i taket og ikke minst speil! Et stort minus, var at vi visstnok kom så seint at de ikke hadde fått skaffa oss sengeklær, vi hadde kun fått to tepper. Og hadde dere sett de madrassene de opererer med her, hadde dere spydd. Det gjør nesten jeg. Skitne, flekkete og kjempeekle. Men jeg la meg oppå teppene og kledde godt på meg, så overlevde natta. De er, om mulig, enda mer bråkete her da. Siden det er strømuttak på romma, så har sikkert alle egne anlegg. Det blir det leven av vettu. Og volum er jo et kjent problem her. Så jeg sovna nok ikke før i 2-tida. Hører så vidt min egen musikk på iPoden. Og da overdriver jeg ikke.

Vi fikk oss en dusj etter en ubeskrivelig svett tur opp hit. 6-7 timer på skinnseter i 30 varmegrader er lite hyggelig. Heldigvis hadde Heidi en cardigan jeg kunne knyte rundt bakenden :P Huff. Dusj og doforholda her er også noe bedre. For det første er det innendørs. Det er forståvidt romma og, inni et hus. Før var det rett inn på rommet fra friluft. Det er dusjforheng, og mer ordentlige doer. Men dusjene lager et forferdelig leven og strålen er sånn at man så vidt blir våt, fordi de står til alle kanter og kommer rett ovenifra. Men hallo, skal ikke lage problemer her altså! Vi må bare venne oss til dette nye stedet, så har jeg tro på at det blir fælt så bra. Er bare 8 netter uansett.

I dag er det første søndag i advent J Det første jeg gjorde til morgenen i dag var å sette på en julesang. Gjett om jeg kosa meg! Det var en herlig følelse det. O Helga natt for fulle mugger. Klarer faktisk å få julestemning i 30 plussgrader. Det er ikke verst syns jeg. Vi har hatt en fin helg! I går var i bryllup, så skal fortelle litt om det. Vi skulle stå opp ganske tidlig og stase oss opp til fest, og idet Heidi setter seg på sengekanten, hører jeg bare: Å HERREGUD. Da er vi så heldige at vi har fått besøk av den største edderkoppen hittil. INNE PÅ ROMMET VÅRT. Det vi, eller det blir feil. Det Heidi gjorde da, jeg løfta selvfølgelig ikke en finger, var å prøve å spraye den død. Men neida, da flyr den selvsagt inn i skapet hennes. Flott. Så det ble jo en flott prosess, som endte med at vi henta noen av afrikadamene som klarte å ta den til slutt. Fin start på dagen. Vi gikk så og gjorde oss pene og tok på oss de nye kjolene våre. De kan dere tro vi fikk masse skryt av! De sa vi likna på små dukker og var helt over seg disse jentene. Morsomt. Vi skulle være i kirken kl elleve, og vi var selvfølgelig litt forsinka herfra, så vi var jo ikke framme før si 11.15-11-30. Litt nervøse for å komme rasende inn i kirken og lage oppstandelse. Men neida, ta det med ro. De holdt på å pynte kirken de da vi kom! Og seremonien kom ikke i gang før godt over elleve. Afrikatid på høyt nivå. Til og med bryllup blir forsinka. Det starta med at de 12 brudepikene/svennene kom dansende inn til skikkelig diskomusikk, før brudgommen kom, og til slutt bruden og hennes far. Det var ganske så rørende og romantisk hele oppstyret, med masse musikk, sang og rare, HØYE, afrikanske lyder fra de eldre. Litt vanskelig å beskrive. Det som var litt rart, var at folk både snakka med hverandre og i mobiltelefon under både prekenen og andre ting, så var liksom ikke så høytidelig som hjemme. Men flott var det. I mellom seremonien og mottakelsen som skulle være klokka 15.00, rakk vi innom flyplassen og fikk kjøpt billetter fra Kasane til Gaborone om to uker, greit å ha det unnagjort, vi ble selvfølgelig litt forsinka her og så vi regna med å komme for seint. Men hold dere fast! I innbydelsen stod det kl 15.00, brudeparet ankom nærmere 17.00!! Hva gir du meg? Bruce sa at det ikke var normalt at de var så forsinka da, så var nok litt spesielt. Så tålmodigheten ble tøyd for å si det sånn. Igjen. Lokalet var helt utrolig nydelig dekorert da. Det var større enn en gymsal, og en haug med runde border, plass til 12 stk. Det var pynta med hvitt og gull og var veldig flott. Da de omsider ankom, dansa de seg inn igjen. Mye dans og musikk! Også var det middag etter hvert. Masse god mat, som var veldig god. Og under hele middagen ble det spilt så høy musikk fra høyttalerne at en skulle tro en var på et utested, ja si cactus da, klokka ett om natta. Det var umulig å snakke normalt til en som satt to plasser på bortsiden. Helt villt. Under talene, om det kan kalles det, var det slett ikke mange som hørte etter, og de som snakka stod med ryggen mot brudeparet. Rart opplegg.

Da vi skulle kjøre hjem, noe som ble mye tidligere enn vi hadde regna med, satt Heidi og jeg på med Kate, som også har litt ansvar for oss, og en mann som vi ikke kan navnet på, som er litt ekkel. Vi måtte sitte på her nå fordi Unni og Linda nekta, de hadde ikke hatt noen fin tur inn til Gaborone. Altfor høy fart og ekle bemerkninger fra denne mannen. Men dette viste seg å ble den morsomste bilturen på lenge. For det første så er de tydeligvis  fan av rein synth-musikk hvis dere skjønner hva jeg mener. Hørtes ut som om jeg satt en mandagskveld og kosa meg med beat?en på keyboardet mitt og spilte liksom. Helt sprøtt, vi holdt på å le oss i hjel. Og de er fan av repeatknappen, så vi hørte den samme sangen nok ganger. Men plutselig bytta de over til housemusikk da. Fortsatt med samme lydbilde. Haha. Vi var innom kusina til Kate og fikk hilse på en søt baby. Og da vi var på vei hjem, fikk vi lyst på sjokolade, så Heidi sa: Nei, hva sier dere til en sjokolade da? Det var selvfølgelig keene på det, men da sa ho: Ja, vi må kjøpe den da. Da hadde plutselig mannen lyst på cola i stedet. Så spurte vi Kate: Men du har vel lyst på sjokolade? Så svarte ho: Ja, OG Cola. HAHA. Passe frekke mennesker. Vi lo oss nok en gang i hjel. Men de fikk nå både en Cola og en sjokolade hver, og vi fikk kjøpt sjokoladen vi hadde lyst på og hadde en morsom tur hjem!

I dag har vi nesten liggi å sola oss og hørt på julesanger i hele dag. Fantastisk. Ingenting er bedre enn det J Og seinere ikveld skal vi tenne det første lyset som jeg har med og høre på Tenn Lys, med Eli Rygg fra Portveien 2. Det blir bra. Nå er det dusjetid, og så må jeg pakke. For i morgen drar vi bort for 2 uker. Nordover i landet. Nytt sted, nye mennesker, nye muligheter.

Ha en god adventstid alle sammen! Tenk på meg når dere inntar pepperkaker og gløgg. Det er et STORT savn.

Faar fortsatt ikke bloggen oppdatert saann som jeg vil, mistenker virus paa minnepennen. MEN. Vi har det fortsatt bra. I morgen er siste praksisdagen vaar. FOR GODT! Saa skal vi til Kasane og se paa loever. Bare saa typisk at det har kommet daarlig vaer hit naa. Det gjoer visst alltid det naar vi skal paa safari :P Vi gleder oss veldig til ferie naa. Er ganske saa lei av praksisen uansett om vi er i afrika, er rart med det naar det naermer seg slutten. Er paa intensiven disse siste dagene da, saa faar jo sett litt spennende ting, men vi teller timer altsaa! Saa imorgen skal vi levere fra oss draktene vaare til gribbene som vil ha de her nede, saa da gjoer vi noen glade hvertfall.

Om en uke er vi i Soer-Afrika, og da skal bloggen opp og gaa. Har alt liggende paa dataen nemlig. Saa da er det bare aa sette av tid til aa lese om de siste to ukene :P har for det meste vaert jobbing da.

Haaper alt er bra hjemme. Savner dere alle. Sees om to uker :D

I dag er det første søndag i advent J Det første jeg gjorde til morgenen i dag var å sette på en julesang. Gjett om jeg kosa meg! Det var en herlig følelse det. O Helga natt for fulle mugger. Klarer faktisk å få julestemning i 30 plussgrader. Det er ikke verst syns jeg. Vi har hatt en fin helg! I går var i bryllup, så skal fortelle litt om det. Vi skulle stå opp ganske tidlig og stase oss opp til fest, og idet Heidi setter seg på sengekanten, hører jeg bare: Å HERREGUD. Da er vi så heldige at vi har fått besøk av den største edderkoppen hittil. INNE PÅ ROMMET VÅRT. Det vi, eller det blir feil. Det Heidi gjorde da, jeg løfta selvfølgelig ikke en finger, var å prøve å spraye den død. Men neida, da flyr den selvsagt inn i skapet hennes. Flott. Så det ble jo en flott prosess, som endte med at vi henta noen av afrikadamene som klarte å ta den til slutt. Fin start på dagen. Vi gikk så og gjorde oss pene og tok på oss de nye kjolene våre. De kan dere tro vi fikk masse skryt av! De sa vi likna på små dukker og var helt over seg disse jentene. Morsomt. Vi skulle være i kirken kl elleve, og vi var selvfølgelig litt forsinka herfra, så vi var jo ikke framme før si 11.15-11-30. Litt nervøse for å komme rasende inn i kirken og lage oppstandelse. Men neida, ta det med ro. De holdt på å pynte kirken de da vi kom! Og seremonien kom ikke i gang før godt over elleve. Afrikatid på høyt nivå. Til og med bryllup blir forsinka. Det starta med at de 12 brudepikene/svennene kom dansende inn til skikkelig diskomusikk, før brudgommen kom, og til slutt bruden og hennes far. Det var ganske så rørende og romantisk hele oppstyret, med masse musikk, sang og rare, HØYE, afrikanske lyder fra de eldre. Litt vanskelig å beskrive. Det som var litt rart, var at folk både snakka med hverandre og i mobiltelefon under både prekenen og andre ting, så var liksom ikke så høytidelig som hjemme. Men flott var det. I mellom seremonien og mottakelsen som skulle være klokka 15.00, rakk vi innom flyplassen og fikk kjøpt billetter fra Kasane til Gaborone om to uker, greit å ha det unnagjort, vi ble selvfølgelig litt forsinka her og så vi regna med å komme for seint. Men hold dere fast! I innbydelsen stod det kl 15.00, brudeparet ankom nærmere 17.00!! Hva gir du meg? Bruce sa at det ikke var normalt at de var så forsinka da, så var nok litt spesielt. Så tålmodigheten ble tøyd for å si det sånn. Igjen. Lokalet var helt utrolig nydelig dekorert da. Det var større enn en gymsal, og en haug med runde border, plass til 12 stk. Det var pynta med hvitt og gull og var veldig flott. Da de omsider ankom, dansa de seg inn igjen. Mye dans og musikk! Også var det middag etter hvert. Masse god mat, som var veldig god. Og under hele middagen ble det spilt så høy musikk fra høyttalerne at en skulle tro en var på et utested, ja si cactus da, klokka ett om natta. Det var umulig å snakke normalt til en som satt to plasser på bortsiden. Helt villt. Under talene, om det kan kalles det, var det slett ikke mange som hørte etter, og de som snakka stod med ryggen mot brudeparet. Rart opplegg.

Da vi skulle kjøre hjem, noe som ble mye tidligere enn vi hadde regna med, satt Heidi og jeg på med Kate, som også har litt ansvar for oss, og en mann som vi ikke kan navnet på, som er litt ekkel. Vi måtte sitte på her nå fordi Unni og Linda nekta, de hadde ikke hatt noen fin tur inn til Gaborone. Altfor høy fart og ekle bemerkninger fra denne mannen. Men dette viste seg å ble den morsomste bilturen på lenge. For det første så er de tydeligvis  fan av rein synth-musikk hvis dere skjønner hva jeg mener. Hørtes ut som om jeg satt en mandagskveld og kosa meg med beat?en på keyboardet mitt og spilte liksom. Helt sprøtt, vi holdt på å le oss i hjel. Og de er fan av repeatknappen, så vi hørte den samme sangen nok ganger. Men plutselig bytta de over til housemusikk da. Fortsatt med samme lydbilde. Haha. Vi var innom kusina til Kate og fikk hilse på en søt baby. Og da vi var på vei hjem, fikk vi lyst på sjokolade, så Heidi sa: Nei, hva sier dere til en sjokolade da? Det var selvfølgelig keene på det, men da sa ho: Ja, vi må kjøpe den da. Da hadde plutselig mannen lyst på cola i stedet. Så spurte vi Kate: Men du har vel lyst på sjokolade? Så svarte ho: Ja, OG Cola. HAHA. Passe frekke mennesker. Vi lo oss nok en gang i hjel. Men de fikk nå både en Cola og en sjokolade hver, og vi fikk kjøpt sjokoladen vi hadde lyst på og hadde en morsom tur hjem!

I dag har vi nesten liggi å sola oss og hørt på julesanger i hele dag. Fantastisk. Ingenting er bedre enn det J Og seinere ikveld skal vi tenne det første lyset som jeg har med og høre på Tenn Lys, med Eli Rygg fra Portveien 2. Det blir bra. Nå er det dusjetid, og så må jeg pakke. For i morgen drar vi bort for 2 uker. Nordover i landet. Nytt sted, nye mennesker, nye muligheter.

Ha en god adventstid alle sammen! Tenk på meg når dere inntar pepperkaker og gløgg. Det er et STORT savn.

I dag har vi hatt vår siste dag på klinikken. Vi er enige om at vi har hatt en veldig fin uke, og vi har blitt tatt veldig godt imot! I dag hadde vi tenkt til å være på medisinrommet, men det ble bare delt ut til et par stykker før vi skulle i gang å veie barn. Fredag er tydeligvis veiedagen, for guriland så masse barn det var! Det var folk i kø både ute og inne. Av den grunn, så måtte ting gå litt fort, så Heidi og jeg fant fort ut at det kanskje var best å sitte å se på, og heller observere alle de søte små. Er så mye rart på de skjemaene som var vanskelig å forstå når en ikke har gjort det mange ganger før. Det var et  par situasjoner som gjorde litt inntrykk i dag. Det ene var ei jente, på si, ca 13-14 år. Ho kom til klinikken med begge de to små søsknene sine som skulle veies. Ingen forelder. De hadde veldig fillete klær og man så godt at de kom fra en fattig familie og at det tydeligvis var trange kår. Det var ganske spesielt og se, men samtidig som det var veldig trist, var det så fint å se hvor søt og kjærlig storesøstera var mot de to små. Tok skikkelig godt vare på dem, man så liksom at ho var ordentlig glad i dem. Den andre situasjonen var ganske stygg, det var en gutt som absolutt ikke ville veies. Han hylte og skrek og sparka og holdt det gående. Først så slo mora han 2 ganger på beina for at han skulle henge i ro på denne fiskevekta, og selvfølgelig hjalp jo ikke det. Så plutselig begynner hjelpepleieren, som tilsynelatende har vært veldig søt, å slå han i hodet med pennen sin. Tre ganger gjorde ho det. Stakkars han var jo helt fra seg denne gutten, så da han ble tatt ned, lå han bare på gulvet og hylte. Det var helt forferdelig. Og de voksne bare lo. For en kultur.

Vi fant ut at vi skulle sitte på med lunsjtransporten vår hjem, men akkurat i dag var de så seine, så vi kjøpte oss en is borti gata, og lekte med en skikkelig søt gutt. Vi skulle akkurat til å spasere hjem, så kom bilen, som akkurat i dag var liten. Så vi valgte å gå hjem allikevel. Var en het tur for å si det mildt, men vi stoppa på veien og kjøpte litt kald drikke, så det gikk så greit atte. Gratis brunfarge fikk vi og. Da vi kom hjem la vi litt klær til vask igjen, også la vi oss rett ut og sola oss. DIGG. Bare slappa av og leste og rant bort i varmen. Vi har virkelig svetta oppover i dag. Og min svetteproduksjon er ikke noe å skryte av til vanlig altså, så da kan dere tenke dere. De andre jentene kom tuslene etter hvert, lettere irriterte, fordi transporten som vi hadde sendt videre fra oss og bedt om å hente de, hadde ikke kommet. Så de hadde tatt taxi til Spar og shoppa litt der. Jeg lå i sola helt fram til middagen som i dag var kylling og slapsete chips om jeg hater. Men det var erter!!! Gjett om jeg kosa meg med de da. Nam.

Da jeg skulle skylle klærne mine litt seinere, stod det ei dame ved siden av meg og lurte på hvorfor jeg gjorde dette selv. Og ho tilbød seg å gjøre det for 20 pula. Men jeg sa at jeg foretrekker å gjøre det selv og at vi skal dra videre på mandag. Svaret da var: Who?s gonna pack your bag??? HAHA. Da måtte jeg le litt. De er jammen meg ramme her.

Hadde tenkt å gå på dataen i kveld, men neida, på fredager stenger vi biblioteket klokka fem. Kjempeflott. Så dette blogginnlegget kommer da for seint selvfølgelig. Apropos internett, så vet vi ingenting om hvordan forholda er i Francistown. Er mye vi er spent på der oppe. Fortatt ingen info angående det. Kun at vi på veien opp på mandag, skal få lunsj. Kylling chips fra Nando?s, som var et sted vi spiste på da vi var i Gaborone. Så det lover godt.

I morgen er det bryllup :D Det gleder vi oss voldsomt til!

Hallo alle sammen!

Vi holder det fortsatt gående på klinikkene her nede. Og vi kan vel si at vi nyter relativt late dager. Gode pauser og ikke minst veldig hyggelig personale. I går, onsdag, var jeg med på å veie en haug med babyer mens det var Heidi sin tur til å sette injeksjoner. I tillegg til dette så fikk begge lov til å ta blodprøve, og det var nytt for begge, så dere kan tro vi var stolte da vi hadde gjort det. Etter praksisen, hadde jeg så vidt fått lagt noen klær i bløtt før det bar av gårde til skredderen for å hente de nye afrikanske kjolene våre! VI ble alle fornøyde og det blir morsomt å ha de på på lørdag. Det er ikke en kjole jeg kommer til å bruke noe videre hjemme mest sannsynlig, haha, men gøy å ha. Linda fikk rød, noe som var litt uventa, men ho be så fin atte. Unni, Martine og Heidi fikk blå, i forskjellige mønstre og fasonger, mens jeg fikk brun. Jeg lyver ikke hvis jeg sier at hoftepartiet ble noe fremheva i den kjolen.. menmen. Vi hadde oss en tur på Spar etter dette og handla inn litt frukt og vann, og det som trengs for å overleve en arbeidsuke, så tok vi en taxi hjem.

I dag, torsdag, våkna jeg og var rett og slett sur og sinna. Grunnen til det er at ok-knappen på iPoden min har kapitulert, så det så en stund mørkt ut for mine kjære julesanger. Hadde det gått skikkelig gæli, hadde jeg endt opp med å høre på Sovesanger-lista mi resten av turen. Så jeg var ikke noe særlig tess de første timene av dagen i dag. Jobba en del med meg selv for å si det sånn. MEN, så har jeg en gledens nyhet; I ettermiddag prøvde jeg den siste løsningen og mitt siste håp, og plugga den i laderen sin. Og da innstilte den seg inn på lista med alle sangene, så nå kan jeg i hvert fall bla meg fram til julesangene, selv om jeg ikke har noen rein julesangliste med de. Puh. Det har vært et stort problem for meg det siste døgnet, så det trengte en utluftning. De julesangene betyr alt for meg nemlig.

Vi hadde vi kort dag i praksis idag. Fra kl 08.00-ca 12.00. Har fått satt et par P-sprøyter, men ikke lært noe så veldig mye nytt. Satt sammen med legen hele tida, både Heidi og jeg sleit virkelig med å holde øynene oppe i dag. Heidi måtte ha opp til flere lufteturer og jeg sovna vel ærlig talt såvidt det var et par ganger. Jeg tror vi kan skylde på varmen, det har vært helt utrolig varmt. Da vi kom hjem fra praksis, fikk vi i oss litt lunsj, deretter var det en tilstelning på området her, for barna på Anastasia-hjemmet her nede. Det er et hjem for psykisk og fysisk utviklingshemmede barn. De var så skjønne alle sammen, og de dansa og hadde det gøy. Dere skulle sett den rytmen på de barna, det er helt utrolig! Det var en masse taler og sanginnslag fra forskjellige kor, før alle barna som var der fikk hver sin pakke som lå under juletreet. Alle lærerne på skolen her har fått hvert sitt barn å kjøpe noe til, også overrekker de personlig. Alle fikk klær, og de ble så glade! Dette er visst en årlig tradisjon her, og det tror jeg er et høydepunkt for alle sammen J Så der stod vi lenge og vel i solsteika. Var nok 35+ i dag. Har vært utrolig hett.

Etter tilstelningen gikk Bruce og vi over til sykehuset for å skaffe Malariaprofylakse. Vi trodde vi bare skulle være 1 uke i Francistown, så har bare for en uke, men det ordna seg og nå har alle alt de trenger. Og vi hadde også et lite annet ærend på sykehuset, Heidi sliter nemlig voldsomt med magen, så nå har a fått både parafin og stikkpiller, så nå håper vi på fart på sakene!!  Som dere skjønner er det en del intimgrenser som sprenges her nede. Alt skal snakkes om og diskuteres og det er nesten så man klapper hver gang noen kommer seg på do. Var snakk om å føre lister i begynnelsen her, men vi fant ut at der gikk grensa :P Hehe.

Ikveld skal jeg lese 3-ukersbrevet fra Ingvild og det gleder jeg meg veldig til! Tenk at nå er vi omtrent halvveis i oppholdet. Det går fort selv om jeg føler jeg har vært her en evighet. Da vi var innom en sjappe i pausen i dag, sa dama i kassa at når det er så varmt som dette, så kommer regnet snart. La oss krysse fingra for at det drøyer da dere. Var ikke noe stas når det var så innmari kaldt! Så vi nyter for øyeblikket hvert eneste sekund av varmen og sola i frykt for en ny runde med høstvær. Er det no snø hjemme eller?

Veronica

Andre dag på klinikken i dag. Har ikke vært en like givende dag. Jeg ble med på konsultasjonsrommet. Fikk vært med på en gynekologisk undersøkelse, til ei jente som var gravid i 3. Mnd. Ho var HIV-positiv, så da jeg sa ?Å så hyggelig?, sa ho at nei det var ikke så hyggelig, for ho hadde ikke ønska det, og at siden ho var HIV-positiv så var det større sjanse for å dø. Og det er jo ikke lov med abort i dette landet heller, så det er ikke greit for disse stakkars jentene. Etter jeg hadde vært med på dette måtte sykepleieren gå å ta blodprøver, så jeg gikk inn i det andre konsultasjonsrommet hvor en mannlig sykepleier satt. Jeg satt der i 2-3 timer og hørte på at han og pasientene snakka setswana. Ikke ETT ord på engelsk. Haha, så ble litt trøttandes. OG da jeg skulle ha meg en nøtt, som jeg hadde pakka i matpakka mi, for å kvikne til litt, kom han bort og tok ett av de fire knekkebrøda mine og idet han tok det spurte han om han kunne ta det.. Litt perpleks sa jeg bare jaja.. Så sånn er det her.

I pausen, som varte fra ca 12.00-14.00, tok vi oss rett og slett en power nap. Vi slo oss ned på trebenkene i skyggen etter vi hadde spist og slokna rett og slett. Selv om dette høres dumt ut, så var det ikke noe sånn at vi dreit oss ut og var kjempelate altså, de er ganske bedagelige her for å si det sånn. Noe litt morsomt; Vi har jo egentlig sagt til kjøkkenet at vi ikke vil få tilsendt lunsj, vi tar med egne matpakker i stedet. Men i dag kom de allikevel da, rett etter vi hadde spist matpakka vår. Så vi spiste litt av risen, så skulle vi kaste resten. Men neida, det ville sykepleierne ha, så de tok den halvspiste maten vår og satt og grafsa i seg. Haha.
På slutten av dagen var vi inne på kontoret hvor alle pasientene med HIV kommer og hørte på litt historier og hva legen sa om blodprøveresultater osv. Ei jente, som hadde HIV fikk med seg 4 brett med p-piller og ferdig med det. Er det greit liksom?

Vi hadde bestilt transport hjem kl tre. Egentlig slutter vi halv fire, men i går kom ikke transporten før etter fire. Ikke noe overtid her nei! Men akkurat som i går, var den forsinka. Ca kvart på fire kom den, så det var 3 laaange kvarter å vente. Heidi begynner å bli litt lei. Når man skal hjem så vil man gjerne hjem. Det er som ho sa; Nå kunne jeg både vært på do og vaska undertøy. Og som jeg og kjærringa sier etter ferien; Godt med alt som er unnagjort! Haha.

Ikveld er det tirsdag kveld, og hjemme ville det betydd Grey?s/Frustiss-kveld. Så da unner vi oss litt kos. Jeg drikker en Cola Zero, og spiser en liten sjokoladebit, og Heidi har laga seg en bolle med sjokoladepålegg. Så da koser vi oss fælt på det lille rommet vårt. Det er de små gleder vet dere. Har også snakka litt med Bruce i dag angående Francistown til uka. Vi har jo så lyst til å oppleve så mye. Vil gjerne få med oss en safari når vi er i Afrika, vi vil se Victoria Falls, som for øvrig ikke er så veldig mye å skryte av nå etter tørketida ifølge Siri, og alt dette er et godt stykke unna Francistown. Så det å få gjennomført dette oppi all praksisen er jo ikke bare bare. Både logistikk og planlegging av hvor og når er et mas. Men nå har vi avtalt at vi skal jobbe fra onsdag til onsdag i ett strekk, så skal vi få siste helga fri. Så da rekker vi nok det meste av det vi vil. Så får vi bare håpe at værgudene er litt snillere denne gangen! På mandag drar vi oppover til Francistown og vi må jo bare si at vi er ganske spente på hvordan vi skal bo nå. Informasjon og planlegging er det dårlig med her nede nemlig, så her må vi ta ting som det kommer. Hver gang vi spør Bruce om noe, så ler han seg i hjel og syns vi tenker alt for langt fram. Blir litt irriterende i lengden, for når det er flybilletter som skal bestilles, safarier som skal bookes osv, så er det greit å være ute i litt god tid. Ikke en dag før. En ting som er sikkert er at vi får testet tålmodigheten vår til det ytterste her nede!

I morgen skal vi dra og prøve de afrikanske kjolene våre J Det blir veldig spennende. Får håpe vi blir fine så ikke vi ser ut som noen tullinger i bryllupet på lørdag!

I dag hadde vi første dag på klinikken. Vi ble kjørt til morgenen i dag, og Heidi og jeg havna på samme plass. MCC heter det ? Molepolole Counsil Clinic ? eller åssen det skrives. DA vi kom tid var det første store rommet vi møtte stappfullt av folk som satt i kø på trebenker. For å fortelle litt om hvordan dette er organisert så var det sånn at i dette store rommet foregikk både kontroll av barn under 5 år, og vitale tegn ble målt ved en annen post. Så i et rom ved siden av foregikk konsultasjoner. Av lege 2 dager i uka, resten av dagene av sykepleier. Her har man alt fra gynekologiske undersøkelser til utskriving av medisiner. Dette var ett bygg. Så i neste bygg var foregikk injeksjoner i ett rom og sårstell i et annet. Det siste bygget bestod av medisinutdeling. På alle disse postene rullerer sykepleierne hver uke. Heidi og jeg ble bedt om å bli enige om hvor vi ville være, og det endte med at Heidi var med på legekonsultasjoner og jeg gikk til injeksjoner og sårstell. Så i dag er faktisk første dagen jeg har gjort en sykepleieprosedyre. Og så til de grader og. Har kanskje satt 20 injeksjoner til sammen. Alt fra barnevaksiner til p-sprøyter. Barn, voksne og babyer. Intramuskulært og subcutant. Så nå kan jeg det. Helt i begynnelsen av dagen sa sykepleieren jeg var sammen med at nå måtte jeg ta på maska mi, også dro vi på hjemmebesøk til en mann som var så syk, og så smittsom med tuberkulose at han ikke fikk lov til å komme til klinikken. Han var resistent mot de fleste medisinene så her var det ikke noe håp. Det går virkelig den gale veien.. Jeg fikk sette intramuskulær sprøyte på han. Tuberkulosemedisin. Både han og vi hadde på oss beskyttende masker. Men da vi dro sa sykepleieren at disse folkene ikke ville høre, for i utgangspunktet burde denne mannen bukt maska hele tida for å unngå smitte, men han tok den av så fort vi var ute av døra. Ikke rart det smitter fort da. Dessverre. Så dette er nok det nærmeste jeg kommer hjemmesykepleie dette oppholdet. Var artig å se hvordan en afrikansk familie faktisk bor. Det er ganske primitivt og alt er i mur. I tillegg går kyllingene fritt inne på kjøkkenet.

Jeg fikk også skifta og rensa på noen sår, så har fått litt trening i det også. Alt i alt har det vært en veldig fin dag! Har følt meg litt nyttig. De tok kvelden ganske tidlig, etter 12.30 så ikke jeg mer til min sykepleier.. så ble med inn på konsultasjonene sammen med Heidi. Da hadde en sykepleier tatt over. Det som gjorde mest inntrykk var en mann som kom inn, ganske så rasende, for han hadde blitt smitta med HIV av kjæresten sin, som i flere år har lurt han til å tro at medisinene hun gikk på var blodtrykksmedisiner, mens det har vært medisiner for Retrovital sykdom, nemlig HIV. Han var så sint, og ville ta livet sitt og drepe henne og det var ikke måte på. I tillegg hadde moren hans sagt at han ikke lenger var hennes sønn. Så han var ganske fortvila. Det vi reagerte på, var at sykepleierne bagatelliserte sykdommen veldig. De sammenlikna den med diabetes og mente den nesten var bedre enn diabetes, for den er mer stabil. Latterlig. Og de informerte han bare om at han kan unngå videre smitte ved å bruke kondom. De nevnte ikke at det smitter gjennom blod for eksempel. Og de sa heller ikke noe om at deres 5 år gamle sønn kanskje burde bli testet for dette. Selv om de var flinke til å roe han ned i forhold til hans frustrasjon, mener vi at det kanskje er litt viktig å få fram at det faktisk er en farlig sykdom og at man må ta forhåndsregler.

Må også fortelle om Heidis opplevelse ved en gynekologisk undersøkelse. Det var en dame som hadde født et barn for en uke siden. Da ho lå på benken, rant masse hvit vaeske ut av underlivet hennes, noe de på sykehuset hadde sagt var helt normalt. Heidi observerte at kvinnen hadde revna under fødselen og ikke hadde blitt sydd. Så denne væska kom fordi det hadde gått infeksjon i såret. Så det bar rett på sykehuset for hennes del.  Det er søren meg horribelt.

Så vi har fått med oss en god del i dag. Har vært spennende. I morgen bytter vi sikkert plass. Vi skulle bli henta kl 15.50, men vi stod vel gode 40 min og venta før han kom. Stas.

Da vi kom hjem, tok alle utenom Heidi, som fikk unnagjort litt klesvask, en tur på KFC. Martine, Unni og Linda tok middagen der, mens jeg unna meg en milkshake. Ble en fin ettermiddagstur før kveldsjogginga som vi holder ved like J Håper alt går bra hjemme. Bare å kjøre på med oppdateringer!

<3

Nå har vi altså igjen kommet hjem fra langhelg i Gaborone. Får begynne fra torsdag, er jo en stund siden siste oppdatering. Vi skulle jo på tur rett etter praksisen på torsdag, men da vi våkna på torsdag får vi vite at Linda har vært kjempesyk hele natt. Kasta opp masse og holdt det gående begge veier. Så vi var jo ganske spente på hvordan dette skulle gå. I stedet for å gå på jobb venta vi på utsida hos Bruce i øspøsregnværet. Heldigvis så kom han, og han gikk for å sjekke hvordan det gikk. I tillegg gikk vi på barneavdelinga og fikk tak i noe rehydreringspulver som ho skulle få i seg. Martine gikk hjem og passa på ho, mens vi andre gikk på avdelingen vi hørte til. Female Medical Ward. Lite å si om den arbeidsdagen så hopper over det. Gudskjelovogtakk så var Linda bedre da vi kom hjem fra jobb, så vi satt oss på bussen til Gaborone igjen. Da vi kom fram dit gikk vi til hotellet vi sov på helga før, og møtte min kjære Siri, som hadde sitti der hele dagen og drikki te, lest bok og venta på oss. Det var utrolig koselig å møte ho!! Og litt rart. Hva er oddsen for at Siri og jeg møtes i Afrika liksom? Ho avslørte at ho for noen år siden, da ho bodde i Tanzania, hadde fått ett brev av meg hvor jeg skrev at jeg lurte på om jeg skulle dra til Botswana, og at ho hadde tenkt at aldri i livet om jeg kom til å gjøre det. Men nå kan ho sitte der med skjegget i postkassa. For nå har vi vært sammen i Afrika :D

Vi skaffa oss en taxi som tok oss videre til Mokolodi Nature Reserve. Da vi kom dit, fikk vi beskjed om at ho som jobber i resepsjonen hadde gått hjem for dagen, så det ble litt styr. I tillegg hadde strømmen gått, så de fant jo ikke bookinga vår på noe datasystem heller. Men etter mye om og men fikk vi en nøkkel til en chalet, som het Eland. Den lå 3,5 km ut i jungelen så dit måtte vi ha skyss. Vi spiste først et bedre måltid på den kjempetrivelige restauranten der. Noen av oss tok til og med en øl Skal det være så skal det være. Og der satt vi i mørket med bare stearinlys grunnet strømbruddet og hygget oss en god stund. Etter hvert kom sjåføren vår og vi steg opp i en skikkelig safaribil. En bil med et lasteplan på en måte, med 3 rader med seter bakover for å si det på en vanskelig måte. Turen var jo en opplevelse i seg selv. Noen så til og med en impala, så vi var ganske gira der vi kjørte i friluft. Mindre gira ble vi ikke da vi kom fram til hytta vi skulle bo i, som var skikkelig luksus i forhold til det vi er vant til! TO store soverom og et veldig eksotisk bad, og til og med eget fullt utstyrt kjøkken. Kunne ikke blitt bedre! Vi rigga oss til, og la oss ganske tidlig. Vi avtalte med sjåføren at han skulle komme kl 7.15 dagen etter da vi skulle være med på en Game Drive, altså en safaritur, kl 7.30.

Alle sov veldig godt den natta, utenom Martine som har blitt småsmitta av Linda. Vi stod opp i sekstida og gjorde oss klare. Vi satt oss ut og venta. Dessverre så regna det ganske heftig. Vi venta og venta og ingenting skjedde, så vi ringte etter hvert. Var litt vanskelig å skjønne hva de sa, men noe med at det kunne være vanskelig kjøreforhold pga regn fikk vi med oss. Og også at vi skulle bli henta kl 10.00 i stedet for å være med på neste tur. Vi gikk da inn igjen, Martine og Linda la seg igjen, mens resten av oss spilte kort, spiste kjeks og hørte på musikk. Skikkelig hytteliv vil jeg kalle det! Veldig koselig. Så da klokka nærma seg 10.00 gikk vi ut og venta igjen, men det samme skjedde. Ingen bil kom. Vi hissa oss litt opp på telefonen da vi for andre gang ringte uten at noen kom. De hadde første gangen sagt at en bil var på vei, noe som bare var tøys. Noe positivt oppi all denne ventingen var at vi hadde utsikt over et stort vannhull, en innsjø på en måte. Så vi fikk sett en svær flodhest som lå å vaka nedi der. Fikk til og med se det store gapet på den. Det var jo ganske stas! I tillegg var det noen morsomme fugler som så ut som de gikk på vannet. Og rett utafor hos oss var det en haug med aper som passerte. Til slutt kommer sjåføren vår fra dagen før, som informerer om at det ikke var mulighet for noe safari pga dårlige veier og at han hadde sagt til resepsjonen at det skulle kontakte oss for å si ifra om dette tidligere. KOMMUNIKASJON.

Han kjørte oss tilbake til resepsjonen i hvert fall, vi hadde helgardert oss med tepper og masse klær, for guriland så kaldt det var! Vi fikk faktisk sett en struts på veien, i tillegg til en haug med impalaer. Så vakke gæli bare det. Martine, Linda og Unni benyttet anledningen til å klappe cheetaer, eller leoparder, mens vi andre satte oss på restauranten igjen. Martine hadde drømt om det siden ho dro hjemmefra, så det var gøy for a! Dette var da en av fasilitetene som kunne gjennomføres tross været. Da de var tilbake, klissvåte, men glade, spiste vi god mat igjen. Jeg tok en gresk salat, noe som faller meg helt naturlig i Afrika. Andre spiste henholdsvis burgere og Mac?n cheese. Etter maten ble vi transportert tilbake til hytta vår, hvor vi ble værende til neste transportering i syvtida. Vi lå for det meste under tepper og dyner og tok livet helt med ro!

Som dere forstår har det blitt mye spising og lite annet denne helga, for nå skal jeg til å fortelle om kveldsmåltidet. Jeg må begynne med å fortelle om turen fra hytta til restauranten. Denne gangen var det ny sjåfør. Det sprutregna som aldri før, og veiene var mildt sagt kranglete. Denne sjåføren sparte ikke på kruttet, og jeg vil nærmest si han kjørte rally midt i de svingete veiene i jungelen. Sladda i søla i svingene og ga på som en tulling i vannpyttene. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd jeg var om bord i en båt, sånn stod spruten opp på sida! For husk, vi satt jo i friluft bakpå der. Heldigvis satt vi ganske høyt, så ble ikke våte av noe annet enn regnet. Var litt redd for å velte et par ganger i løpet av turen, var glad jeg satt i midten av Heidi og Siri og kunne ta et godt grep rundt armene deres. Spennende var det her. Adrenalinet pumpa godt.

Siri og jeg inngikk en avtale om å kjøpe både Mac?n cheese og ørret-tallerken og spise halve hver. Vi gjorde det, noe som var en stor suksess! I tillegg delte vi en vinflaske med Unni. Og pappa: JEG måtte være vinsmakeren. Kelneren gikk etter lederen i flokken vettu. Haha. Da skulle du sett meg. Gjorde det akkurat som deg. Sånn proft. Det var morsomt. Og vina var god den, hvis ikke hadde jeg sendt den rett ut!!! Vi storkoste oss denne kvelden også, og returen ble omtrent like spennende. Var ganske nervøs før vi satte oss opp der. Fyttirakkern, så gjett om jeg kapra midtplasseringen igjen! For å ha nevnt det, i og med at vi var på ?safari?, så så vi en mus på vei hjem.

Lørdag morgen våknet vi til opphold! Utrolig deilig. Det var litt mildere temperatur også. Heidi var litt uheldig under dusjen, og det ble oversvømmelse av vann pga tett sluk, men siden det var så godt med håndklær der, gikk dette bra. Da jeg stod opp, tok jeg meg en god dusj før jeg lagde meg en kopp kaffe og spiste litt frokost og bare satt på verandaen og nøt STILLHETEN. Fy søren så deilig med et avbrekk fra afrikanernes over middels bråkete støynivå. Der satt jeg vettu, og så utover vannhullet. Da var livet ganske bra! Etter hvert kom de andre jentene og vi satt og koste oss. Og tror dere ikke vi fikk sett giraffer denne morgenen da?? Joda! Over på andre sida av vannet var det en giraff-familie på tur. Heldigvis hadde jeg med pappas kikkert, så fikk sett de ganske ordentlig. Det var moro. Så fikk vi litt valuta for pengene allikevel :P Så alt i alt har vi da sett 6 dyr. Inkludert musa. Impala, struts, flodhest, aper, mus og giraff. Og i tillegg har vi sett masse fine fugler. Er fornøyd jeg! Til at vi ikke har vært på noen safari i det hele tatt så syns jeg det er fælt så bra. Unni, Linda og Martine kan skryte av leopard og hyene også.

Vi sjekka ut fra dette lite serviceinnstilte stedet i ti-ellevetida. Fikk betalt, men ikke uten komplikasjoner. Veksel er mangelvare her nemlig. Så endte med at vi betalt med kort de fleste. Vi fikk noen taxier omsider, og de kjørte oss til Planet Lodge, et Bed & Breakfeast-sted. Det var noe litt annet enn vi kanskje hadde forestilt oss, så måtte le litt. Det hele bestod av et privathus. Vi kom rett inni stua. Godt møblert av en sofagruppe og en resepsjonsdisk. Vi tenkte vi skulle bli fulgt til der vi skulle sove, men neida, de bare åpna en dør rett fra stua, og der var det første rommet! Og sånn fortsatte det. Var som å være på besøk hos en familie. Helt vanlig hus som er gjort om til Bed and breakfeast. Morsomt. Vi la fra oss tinga og tok taxi til Game City igjen. Kjøpesenteret. Penger ble brukt, mat ble spist før vi fant ut at vi ville på kino. Vi 6 og max 5 andre fikk med oss This is it, i den bekmørke, parketten 1-aktige kinosalen. Lyset hadde gått. Var gøy å få sett den. Vi rigga oss te med popcorn og godteri og hadde 2 fine timer på kino. Herfra dro vi på en indisk restaurant og spiste enda mer mat. Sykt godt! På vei hit la vi merke til tusenvis av små insekter rundt gatelysene. De kom visstnok etter kraftig regn. De så ut som avlange små blader når de lå på bakken, men så var de egentlig levende. Ekle spør du meg.

Da jeg våkna i dag var det mye lyder ute i gangen, jeg skulle dusje så gikk ut og der står det jammen meg ei å stryker i gangen. Skjønner dere eller? Skikkelig hjemmekoselig. Gled dere til bilder av dette utgåtte stedet. Vi fikk til og med frokost på senga. Omelett og bønner. Smakte så godt at. Så var det utsjekking klokka ti. I dag var det faktisk sol og fint vær igjen. Til alles glede!  Snakk om uflaks da. 3 dager på liksomsafari og da vi drar blir været bra. Latterlig. Men vi er ved godt mot!! Tok taxi til busstasjonen hvor jeg måtte si hade til Siri L Har hatt en fantastisk langhelg med ho! Deilig å få litt gammel humor på banen, og ikke minst hadde vi et lite ABBA-party i jungelen også. Vi dro med bussen rett tilbake til Molepolole. Jeg plasserte meg ustrategisk i vindusplassen, og plutselig er det et stort dyr, gresshoppeliknende, rett ved setet mitt. I stedet for å ta saken i egne hender, snur jeg meg heller rundt til en vilt fremmed afrikaner og sier : Can you please kill that?? HAHA. Sjarmerende. Men det var i panikk. Han tok den i hvert fall, fikk ikke med meg hva han gjorde med den da, for var ikke noe vindu å åpne i nærheten. Jeg prøvde å fortrenge det. Heidi sa han lo av meg. Og det er helt greit. Ute av syne var dyret!

Vel hjemme, etter litt handling, sola oss i mange timer, og fikk vaska klær igjen. Jeg er veldig solbrent. Nå har jeg tatt i bruk Ice-gel?en din mamma! Men regner med å være brun om et par dager. Jeg får bare så utrolig rare skiller. Men det må sees for at det skal være morsomt. I morgen skal vi ut i klinikkene. Det blir veldig spennende. Der er nemlig ofte sykepleierne in charge, og tar seg av både konsultasjoner og medisinutskriving. Så vi får se åssen de oppfører seg der. Nå er det en uke til vi kan begynne å høre på julesanger. Jeg GLEDER meg! 4 uker til jeg skal hjem. Gleder meg til det og. Jeg må jo bare si det selv om jeg har det veldig bra; Borte bra, men hjemme best.

Vi våkna opp til like kaldt vær i dag. Da vi skulle gå til Bruce for at han skulle følge oss til avdelinga, tok vi på oss jakker og hadde med paraplyer fordi det regna så. Vi måtte vente en stund på han, kan tenke meg at regn er en forsinkelsesfaktor i dette landet. Og da han kom gikk vi ikke rett til avdelingen, vi satte oss inn på kontoret hans for å se om det løya. Men det gjorde det jo så klart ikke, så det endte med at han kjørte oss i to omganger. Og her snakker vi max 50 meter i luftlinje til sykehuset.

Første dag på Female Surgical Ward. Det var en drittavdeling skal jeg være ærlig. Sykepleierne var ikke hyggelige og kommanderte oss bare til å hente ting som bomullsdotter med sprit på eller stiftemaskin. Er fortæranes assa. Så har vel egentlig bare redd noen senger i dag. Det eneste spennende som skjedde var at det kom inn en kirurg med en boks full av bein i. Disse beina har vært inni en dame, som fødte en unge for 18 mnd siden. Nå har ho altså kommet inn med magesmerter og de foretok en operasjon i magen i går, og det viser seg at ho har hatt en abdominal graviditet, altså at barnet har vokst utafor livmora, og skulle egentlig hatt tvillinger. Men dette er jo ikke gjort noe med, så dette var altså restene. En haug med små bein. Ganske creepy. Det er mye rart her nede som dere skjønner. Og når jeg sier til folk at det er mye nytt og alvorlige sykdommer her, så sier di; Bare vent til dere kommer til Francistown. Vi skal jo være der de to siste ukene. Der er det visstnok helt vilt. Er et større sykehus med sikkert masse flere problemstillinger, og hvis ryktene er riktige så har jeg hørt at det kan være 30 pasienter på ett rom der. Gjerne halvparten på gulvet. Får ikke håpe det er så ille som det høres ut som.

Vi gikk innom barneavdelingen etter lunsj i dag og leverte lekeboksen fra oss! Alle barna ble veldig glade og satt i gang å leke, mens de ansatte, særlig sjefa ikke var noe større fornøyd. Ho har hvertfall ikke noe på en barneavdeling og gjøre. Makan til sur nepe. Menmen, håper de kommer til nytte alle lekene. Vi har kjøpt minikoppestell, biler, dokker, tegnesaker, og sånn minidoktorleker. Midt i blinken J

Naa kommer det ikkeno blogginnlegg foer etter helga igjen.. saa dere faar tenke paa meg mens jeg vandrer blant eksotiske dyr! Jeg tenker masse paa alle dere hjemme <3

I dag hadde vi andre dagen på Male Medical Ward.Det var en ganske så fin dag. Gikk med legen hele tida, og lærte masse. Han var fra Bangladesh og var veldig engasjerende og inkluderende. Han spurte oss litt spørsmål og vi kunne spørre han så mye vi ville. Har fått en del oppklart i dag, som f.eks mange av de engelske forkortelsene de opererer med her. F.eks står det PTB i omtrent alle papirer, noe som da betyr Lungetuberkulose. Og det samme gjelder RVD som betyr Retro Viral Disease. Og det vil da gjerne si at pasienten har HIV. Greit å vite det liksom. Vi går jo rundt med disse grønne maskene våre hele dagen i frykt for å bli smitta, for ikke å snakke om doble hansker. Så vi er ganske godt beskytta egentlig.
Unni og jeg tok et stell i dag. Det var for en stakkars gammel mann som man ikke vet forhistorien på. Han kan så vidt snakke, virker litt forvirra og noe som er sikkert er at han er full av HIV og han har massevis av åpne liggesår som ingen gidder å gjøre noe med. Vi har prøvd å si det til flere, men ingenting blir gjort. Det er ganske trist å se på. Men vi gjorde i hvert fall så godt vi kunne, la et teppe under ryggen hans, så han fikk avlastet det verste såret på hoftekammen. Denne mannen har også fått lagt ned en sonde gjennom nesa 5 ganger, men har revet den ut alle gangene. Det har endt med at hendene hans er blitt surret med gasbind så han ikke skal få tak. Men jo da, han har klart det allikevel. En annen pasient gikk i diabeteskoma på fredag fikk vi vite, og har ikke våknet siden. Han fikk vi beskjed om at ikke kom til å overleve, så der var det bare å utføre sykepleie som munnhygiene, snu han av og til osv. Skulle likt å se hvordan det utarta seg, om de virkelig bryr seg. Vi skal videre til Female Surgical Ward i morgen, så det kan bli interessant.

Ved middagen i dag snakka vi med jentene som er på barneavdelingen og de har hatt en lekedag i dag. De har blåst opp hansker og tegna på de til alle barnas store begeistring. Heidi har virkelig blitt soft disse to dagene som ho sier det selv, og syns det har tatt på psykisk. Ho har spesielt fått fryktelig vondt av denne gutten som er på barneavdelingen. Jeg nevnte han da jeg var der. Han er helt alene som 11-åring og har ingenting å finne på. Han er frisk og venter bare på at legen skal komme å skrive han ut. Han har sett etter legen i hele dag, men han har vært for opptatt. Så han er der fortsatt. Og Heidi fortalte at smilene ho fikk i går, var borte i dag. Det må jo være helt grusomt å være der blant alvorlig syke babyer og deres mødre, og ikke ha noen selv som kommer og passer på. De er der ytterst sjelden etter vårt inntrykk. Så det er altså denne gutten som virkelig har satt spor hos Heidi, og ho vil gå til han med en gave i morgen. Alle vi jentene har vært på storshopping i lekebutikken og har kjøpt inn en haug med leker som vi har lagt i en boks Martine har laga. Den skal vi gi til avdelingen i morgen, og håper at det blir en suksess!

En litt morsom ting som ble fortalt, var at da Heidi hadde fått en baby i armene, skulle ho roe den ned ved å synge. Og da falt det seg helt naturlig for henne å synge Ja vi elsker. HAHA. Se det for deg.. Ho går rundt og vugger på en baby mens nasjonalsangen runger ut.

Vi har bestilt safari til helga. I Mokolodi Nature Reserve. Tror det skal gå an å se hva det er på www.mokolodi.com. Så det gleder vi oss til. Siri er på vei til Gaborone med buss og skal møte oss og det gleder jeg meg noe ubeskrivelig til! Vi håper på fint vær, for når sant skal sier så har det vært en skikkelig norsk høstdag her i dag! Fra tropevarme til bikkjekulde rett over natta.. Men de sier at sånn er det her. Det er kjempeskiftende. Så vi får bare krysse fingrene for at dette er en kort regnperiode! Hadde vært ålreit om vår første safaritur skjedde i solskinn. Og at vi slipper å ha på langbukse og jakke.

Bare for å ha sagt det; Alle som har lyst bør ta seg en tur innom mammas nyåpna Black Design-butikk i Larvik og handle julegavene der i år!

I dag var første dag på Male Medical Ward. Bruce fulgte oss bort til avdelingene. Vi stod opp og ned og hørte på rapporten i lange tider. Diskuterte med min flotte engelsk hvor ufattelig tragisk dette systemet er her nede. Rapporten foregår ved at en sykepleier sitter og så godt som snakker med seg selv, mens alle står eller sitter rundt og virkelig ikke følger med. 10 studenter er det på denne posten, så det krydde jo av mennesker. I tillegg til dette står radioen på full guffe, og rapporten foregår i gangen for åpent øre holdt jeg på å si. Alle som vil kan høre hva som blir sagt om alt og alle. I tillegg så sa Bruce det, noe som er helt sant, at her sitter de og holder rapport om hvor fin natta har vært, mens ingen aner noen ting om det skjer noe med pasientene under rapporten. Det er så morsomt, for på veggen der henger det noen sånne Values ? verdier som avelingen liksom skal ha. For å nevne noen;

1. Patient Care, ja særlig. Det virker som om det eneste de bryr seg om er å kjøre i pasientene medisiner nå og da, hvis ikke veneflonen har gått tett da?. Og hygiene og bleieskift, det skal familien ta seg av. En bleie skal være ganske så gjennomvåt før den med nød og neppe blir skifta, og et laken skal være ganske så blodtilsølt før det blir skifta. Helt horribelt.

2.  Confidentiality, jeg ler meg i hjel. Her sitter de i gangen og holder rapport, mens hvem som helst går forbi. I tillegg ligger journalene spredt rundt omkring meget lett tilgjengelig for hvem som helst.

3. Team Work, Mulig de får det til på en rar måte. Men jeg føler at alt er litt sånn alle gjør alt. Dårlig med fordeling av oppgaver, noen gjør som regel jobben, mens andre sitter på rumpa bak skranken.

4. Effective Communication, hvis rapporten her nede kan kalles effektiv kommunikasjon, så er jeg en krakk. Og hva skjedde med å snakke et språk alle forstår når man har studenter på besøk? Burde ikke være så vanskelig å bruke engelsk når det faktisk er et av hovedspråkene her.

5. Timeliness, de kommer faktisk noenlunde presis til jobb, men hvis jeg skal tolke det på en litt annen måte, så kan jeg jo si det, at trenger man f. eks et blodtrykksapparat, eller en oksygeneringsmaske, så pass på å si fra i god tid, så ikke pasienten blir utsatt for hypoksi, altså mangel på oksygen. TING TAR TID.

Ja det var da noen av de flotte verdiene de skal jobbe etter her. Good luck.

Hadde en litt fin opplevelse i dag. For det var en mann som skulle ha blodtransfusjon, noe vi ville være med å se på. Han lå på en madrass på gulvet, og da vi kom bort, prøvde mannen å signalisere noe til oss, og fikk fram på engelsk; ?Gi meg en seng!?. Vi ble litt forfjamsa, så jeg sa at jeg skulle se hva jeg kunne gjøre. Jeg spurte så to sykepleiere om hvorfor denne mannen ikke hadde noen seng. Svaret jeg fikk var at han gikk ut av senga hele tida. Jeg ble så frustrert, men visste jo ikke hva jeg skulle si, så rista vel bare på hodet i det skjulte. Jeg måtte bare si beklager til mannen. Det er jo helt utrolig, at en voksen mann ikke skal få ha seng, bare fordi sykepleierne ikke gidder å ta seg av han ved å se litt ekstra etter om det skulle være noe. Sånn som jeg så han, så han ut som en rolig fyr som ikke gjorde mye ut av seg. Da sykepleieren hadde satt i gang blodtransfusjonen, sa ho til oss studenter at lakenet var vått, og at vi skulle skifte. Og det gjorde vi selvfølgelig. Vi trakk for forhengene og hentet nytt og reint laken, og gjorde som vi ville gjort hjemme i Norge. I tillegg klarte mannen og formidle at han hadde en altfor liten bleie, så jeg henta en bleie i hans størrelse også. Og han takka så pent og ble kjempeglad. Han virket veldig fornøyd med å få reint laken og passelig bleie, som bør være en menneskerett på et sykehus. Før vi skulle til å gå fra han, fortalte han og viste oss at an syns han lå for lavt og ville først ha det skitne lakenet under hodet. Men da sa jeg at jeg skulle gå å finne noe bedre og forklarte at dette var skittent. Jeg henta et helseteppe og fikk plassert det godt under hodet hans. Han var så evig takknemlig og takka oss flere ganger og smilte. Det gjorde så utrolig godt å se at man gledet et menneske som faktisk ikke hadde det så bra, med en så liten, men betydelig ting. Etter noen ganske så frustrerende dager på sykehuset, var dette virkelig et av de bedre minnene jeg kommer til å huske.

Heidi, Linda og Martine fikk ikke noe lunsj i dag, for de hadde vært midt oppi en akuttsituasjon, med ei jente på 5-6 år med HIV, som ikke hadde ligget med O2 på veldig lenge, fordi kolben var tom. Metningen var på 30% og den amerikanske legen sa at man gjerne begynner å intubere på 60%. Fin jobb av sykepleierne. Så de jobba i flere timer med å holde denne jenta i live, og ho skulle bli flytta til et annet sykehus. Så vi vet heller ikke hvordan denne historien ender. Det har vært litt av en inntrykksrik og frustrerende dag for en del av jentene. Så senere på ettermiddagen tok noen av oss frustrasjonen ut med jogging, andre med vasking.

Jeg må innrømme at jeg sliter litt med maten her nå om dagen etter at jeg har vært syk. Har tenkt en del på denne merkelige grøtaktige mais-riskladden vi pleier å få mens da jeg var kvalm, så den henger jo godt i for å si det sånn. Har kjøpt godt med frukt og kjeks, så vi overlever alltids! Får fortsatt all brands til frokost, så skal ikke klage.

Jeg er nå frisk som en fisk, og hvis ikke det forrige innlegget var oppklarende nok, så var det altså ordentlig sykdom det var snakk om i helga. Ikke bare mensensmerter. Så hvis en skal se positivt på det, så var det jo greit at jeg fikk alt på en gang.

Jeg syns det er innmari koselig med alle som kommenterer :) Blir like glad hver gang!

Nå er jeg sistemann oppe, så går til sengs. Jeg savner dere hjemme. Føles ut som om jeg har vært borte i en evighet faktisk! Men til helga skal jeg møte Siri og det gleder jeg meg til :D